Etter en drøy måned med bloggtørke er det på tide å spre mine tanker og vittigheter igjen til verden. La oss kalle denne ventetiden for en 30 dagers karenstid (alle i GE bør ta denne) til alle dere som har ventet på mer fra The Wiggah.
Så hva har skjedd siden sist? Vel, ikke stort. Skolearbeidet har tatt seg opp og jobbingen har avtatt i lik porporsjonalitet. Sommeren er over og depresjonstiden er på gang. På den positive siden blir det vel mer tid til blogging og TV-sesongen er på topp nå om høsten med nye sesonger å se frem til. Når mørket faller på kan det være vanskelig å finne gleder når savnet fra sommerens svale bris, varme solskinn og lettkledde damer falmer til et vagt minne. Så jeg tenkte at utover høsten og vinteren skal jeg komme med en liste (forhåpentlig daglig) hvor jeg gir min mening om små eller store ting i hverdagen som er fantastiske. Den nye bloggserien “Fantastisk” starter i dag, men en realistisk tanke om at det finnes minst 100 fantastiske ting i livet:)
Det var en gang på jobb på GE Money bank en regntung og overskyet lørdag. Åsa, Elisabeth, Kristine og meg selv satt og diskuterte norske og svenske komikere da vi kom innom Åpen Post, Harald Eia, Bård og han Robert Gustavson som spilte Classe Ekman i nettopp denne geniale serien. Da vi måtte ty til google sine hjelpemidler for å vise bilde av Harald og Bård til vår svenske venn, skjedde det noe underlig. Vi søkte på bilder på google med søkeordet “åpen post”. Men midt blandt alle bildene av Harald og Bård, sa Åsa plutselig: “Hun der ligner ohört mycket på flickvennen til Marius. Vi kikket litt nærmere og da vi var enige om at hun lignet, klikket vi på bildet. Og jammen var ikke bilde nummer 2 OG 3!! (henholdsvis på side 3, *kremt*) da vi søkte på Åpen Post, et bilde av Maria, kjæresten til vår gode venn og kollega Marius, aka Lombelico.
Snakker vi nå kanskje om en liten kjendiskjæreste eller?
Som jeg nevnte i et tidligere innlegg har jeg sett alle 5 sesongene av The Wire ferdig for ca 1 år siden. Nå for litt siden begynte jeg å se den på ny og jeg er nå ferdig med sesong 1. For dere som ikke kjenner til serien er det en kriminalserie lagt i byen Baltimore i USA, hvor den også er spilt inn. Men det er ikke en alminnelig krimserie som for eksempel NYPD Blue eller CSI. Serien er som f.eks. The Sopranos hvor alle episodene henger sammen i en lang fortelling, ikke slik at det er en ny sak hver episode. For meg er dette den beste type serier. The Wire har et stort persongalleri med rollefigurer først og fremst fra miljøene rundt byens politi og narkotikahandel. I bunn og grunn er det byens narkotikaproblemer som er det underliggende temaet, men hver sesong har også et annet tema som blir sett på. De er i rekkefølge fra sesong 1-5: narkotikahandelen, havnen, rådhuset/politikerne, skolesystemet og byens avis og journalister.
Som nevnt handler sesong 1 om narkohandelen på vestsiden i den fattige og kriminelle delen av byen. En gruppe politifolk blir satt sammen for å jakte på raske og effektive pågripelser på handelen, men da gruppen oppdager at narkohandelen er styrt av en smart og meget brutal gjeng som også mulig står bak flere drap, må de også sloss med et politikammer som ikke bare har smått med penger og ressurser, men også øverste politisjefer som er mer opptatt av statistikker og politikk, enn å faktisk slå ned på den mest brutale kriminaliteten.
For å begynne med noen detaljer som kanskje ikke er så åpenbare, men som allikevel gjør at serien får et så sterkt preg av realisme, gir jeg noen eksempler. For det første er serien lagt av HBO (Sopranos, Six Feet Under, Oz, True Blood osv.). Det vil si at det er ingen begrensinger på hva som er tillatt å vise i serien av grafisk vold, sex eller språkbruk. Det kan høres smålig ut for noen, men med en slik serie som The Wire hadde det ikke funket om man ikke kunne vise volden som den faktisk er, eller om gangsterne på gatehjørnene ikke bannet livskitten av seg. For det andre er det små detaljer som blir lagt inn i hver episode og hver scene som får meg til å tro at serieskaperne er smått perfeksjonisktiske. Eksempler på dette er skitne sokker på en person som burde ha det, sugleflekk på lakenet når en person våker etter en kveld på fylla og det prikkfrie språket (dialekt eller hva man vil kalle det) på en hver person i serien, alt fra en hvit politiker til en svart 16-åring som selger dop. En annen ting jeg må nevne er skuespillerne. Alle er så og si ikke-kjente fra før av, i hvert fall ikke for oss vanlige nordmenn. Det gir en helt annen dimensjon av troverdighet i persongalleriet enn hvis f.eks. Russell Crowe eller Leonardo DiCaprio skulle spilt i serien. Og så er de så sinnsykt dyktige også. Fantastiske skuespillere.
Første sesong av The Wire overrasket meg ved andre gjennomseeing. Jeg husket at det var en meget bra sesong, men at den var SÅ bra, også ved andre gang jeg så den var meget hyggelig, for å si det mildt. Denne sesongen har alt! Et meget bredt og dypt persongalleri er vanligvis bra, men vanskelig å få til, men her får man innsikt i så og si alle karakterene, og man føler man kjenner alle som en hver tid kommer i bildet. Meget vanskelig å få til, og usannsynlig bra gjort. Det er vold (bra og realistisk fremstilt), korrupsjon, politikk og god politietterforskning. Selv om det i bunn og grunn er en kriminalserie, sier selv serieskaper David Simon at “egentlig handler det om den amerikanske storbyen, og hvordan vi lever sammen. Den handler om hvordan institusjonene virker på menneskene, og at om enten du er politimann, havnearbeider, narkotikalanger, politiker eller dommer, er du kompromittert og må godta den institusjonen du er en del av”. Det er en fremstilling av et amerikansk samfunn, den vanlige befolkningen fra middelklassen via de fattigste og til eliten i samfunnet med lovmenn og politikere, og hvordan alt dette blir gjenskapt i et post 11. september samfunn. Hvordan serien gjenskaper et realistisk bilde av et urbant liv og miljø, og i tillegg fremtoner en dyp fremvisning av sosiologiske emner, er helt fantastisk. Dette kan nytes av så vel en gjennomsnittlig seer som en person med mastergrad i sosiologi.
Når jeg så sesong 1 for andre gang la jeg merke til nye ting som jeg enten ikke hadde fått med meg sist gang eller hadde glemt ut. Denne sesongen er både dypgående og alltid like interessant, og jeg vedder på at det ikke blir siste gang jeg ser den heller. En helt soleklar 10/10… Klassiker!!
Da jeg skulle se film her en kveld, bladde jeg gjennom filmsamlingen min på jakt etter en passende film å se etter mitt daværende humør. Jeg følte meg ikke klar for noe action eller komedie, og tenkte at jeg skulle se en klassiker. Jeg vil si at jeg har en god del filmer som er stemplet som klassikere og som for det meste også er meget bra.
Klassiker og en fantastiske film
Gamle filmer, eller nyere (men som ikke er kjent for de fleste) som er suverene i sin tematikk, manus, regi, skuespillerprestasjoner og alt som hører med, men som i hvert fall noen av dem ikke er allment kjent for de fleste. Noen eksempler på slike filmer jeg har er: Rebel without a cause, Gjøkeredet, Motorsykkeldagbøkene, Lawrence of Arabia, Rear Window, 12 angry men og The French Connection.
Alle disse er på et eller annet nivå stemplet som klassikere og jeg syns alle de forenevnte er utrolig bra filmer. Jeg liker når jeg blir anbefalt en film som jeg kanskje ikke har hørt om, og så ende opp med å elske dem. Men noen ganger går det litt for langt. Jeg har kanskje hørt om en film som skal være en klassiker, og så ende opp med å kjøpe filmen. Selv om de fleste slike filmer ender opp med at jeg liker dem (tror jeg har god dømmekraft i hva jeg liker og ikke liker), blir noen av dem enten stående som støvmottaker nummer én i hyllen, eller så blir den aldri sett ferdig. Dette kan jeg huske med 3 filmer. Den første jeg skal nevne er Vertigo, regissert av Alfred Hitchcock. Stemplet som en klassiker, var jeg spent første gang jeg skulle se den. Jeg så den aldri ferdig. Greit nok, det har skjedd før. Kanskje jeg ikke var i riktig humør? Men når jeg nå nylig prøvde å se den for tredje gang og ikke kom meg gjennom den, måtte jeg tenke meg om. Hvorfor MÅ jeg se denne filmen? Bare fordi den skal være en av de beste gjennom tidene? Den andre filmen jeg kommer på er filmen Blå, regissert av Krzysztof Kieslowski (ja, det staves sånn).
Et geniverk, eller en pompøst overvurdert film? Jeg vet ikke enda...
Dette er første film i en triologi som er blitt genierklært, men jeg har aldri en gang satt den i DVD-spilleren. Den siste er Akira Kurosawas film, De syv samuraier. En 3,5 time lang japansk samuraifilm i svart/hvitt fra 1954. Høres overveldende ut ikke sant? Denne har jeg hatt i minst 3 år uten å ha sett den enda. Men med akkurat denne filmen, lar jeg tvilen komme til gode. Jeg SKAL se en vaskeekte japansk samuraifilm (den MÅ jo være badass). Men det er en type film som det er vanskelig å ta seg til å begynne å se. Når det gjelder de to tidligere nevnte filmene, vurderer jeg nå om jeg faktisk skal kaste dem, for å unngå at de skal plage meg i evig tid fremover og si til meg: “du må se meg, jeg er jo en filmkulturell klassiker”. Men må jeg virkelig se dem? Nei, og det gikk opp for meg da jeg prøvde å se Vertigo for tredje gang uten å lykkes.
Dette har også har skjedd med bøker. I en streben på å være kulturell vitende, intellektuell og generelt oppegående, har jeg prøvd å lese blant annet Sofies verden, Jan Borgens Lillelord og Markens Grøde av Knut Hamsun. Sistnevnte klarte jeg faktisk å fullføre i og med at jeg skrev om hans verker som særene på videregående, men boken var så tørr at ordene nesten datt av arket de var printet på. Så etter å ha mislykkes i tredje forsøk på Vertigo fant jeg ut med meg selv at nå var det nok med å bruke tid på kunst og kultur og påklærte klassikerverker fra besserwissere som ikke snakker til den jeg faktisk ER, men til den jeg kanskje følte at jeg burde eller kunne vært. Det var en stor lettelse og endelig få nettopp DET bekreftet. Selverkjennelse kan være deiligt så lenge man aksepterer at det er du selv som bestemmer hva du er og hva du liker, IKKE hva andre sier du burde være eller like.
Etter en hel mengde år med fast bruk av mobiltelefon, har jeg kommet frem til at jeg nesten kan stille inn kalenderen etter når mobilen må erstattes med en ny. Nesten alltid skjer dette rundt skolestart på høsten, og denne gang er det en Nokia som er under hammeren. Skal jeg kjøpe kun et nytt batteri (det varer nesten en dag), eller skal jeg invistere i en ny telefon? Hva taler imot for å kjøpe nytt batteri? Jo for det første er det ikke like spennende å komme hjem fra en butikk å ha brukt noen hardt tjente hundrelapper på et BATTERI! Det får det ikke akkurat til å boble med glede og entusiasme. For det andre frykter jeg at det er andre ting som er galt med telefonen botsett fra batteriet, etter at den utallige ganger har fått et brått og ublidt møte med et parkettgulv, asfalten eller en sølepytt.
Nokia 6300 som jeg har nå
Nå skal det sies at det å kjøpe ny mobiltelefon er noe av det verste jeg gjør. For det første synes jeg det fortsatt er dyrt og for det andre har jeg alltid lyst på en telefon som er såpass digg (og dermed vanligvis også meget dyr) at jeg egentlig ikke har råd til den, og/eller finner ut at den faktisk har masse kule funksjoner som er svært tiltalende, men som fornuften sier at jeg sjelden kommer til å få bruk for. Så hva skal jeg velge? Skal jeg ha en musikktelefon, eller vil jeg ha en med et godt kamera? Trenger jeg virkelig GPS på telefonen (kanskje en gang hvis jeg skal finne frem til et vorspiel?), og kommer jeg til å skjekke e-mailen min på mobilen? Jeg har vurdert en iPhone, men abonnementene på dem er grisedyre, og med en kapasitet på 16GB, har jeg heller lyst å kjøpe en billigere mobil og i tillegg kjøpe en ny iPod med 120GB slik at jeg har plass til hele musikksamlingen.
Jakten har begynt og jeg føler den kommer til å bli lang, slitsom og frustrerende. Hadde ikke penger vært et problem hadde valget kanskje vært enklere, men fornuft og “mye for pengene” er nok et ankepunkt i min virkelighet.
Hvis penger ikke er noe problem, kan man alltids kjøpe denne Sony Ericsson Black Diamond til den nette sum av kun 300 000 dollar...
En liten absurd situasjon skjedde torsdag kveld da jeg avtalte å hente far min i byen på kvelden, da han var ute og spiste middag med jobben, pga. at en kollega skulle slutte der han jobbet. Kveld ble natt og natten ble etterhvert sen, og siden han hadde glemt å ta med mobilen sin, var det ikke mulighet til å få tak i han. Til slutt ringte han klokken halv 1 fra en kollega sin telefon, og sa at jeg skulle hente han på Alf & Werner. Da jeg kom der 15 minutter senere, var han ikke på utsiden som han hadde avtalt, og ettersom mangelen av mobil kommunikasjon var ute av bildet, måtte jeg etter 10 minutters venting parkere bilen, og spasere inn på utestedet på en torsdags kveld iført joggebukse og t-skjorte for å lete etter far min. Det tok meg ikke mange meterene forbi den undrende dørvakten før jeg la merke til at, ja JEG ble lagt merke til. Vanligvis er det nok mitt tiltalende utseende og sjarmerende vesen som gjør at folk legger merke til meg, men tydligvis legger også folk lett merke til når noen går i joggebukse på byen, og blikkene var lange og anklagende. Det var til og med til ingen nytte fordi far min var ikke til å bli funnet inne i lokalet. Jeg gikk til og med opp i andre etasje hvor en trubadur spilte for hele 3 stykker! Her var det fest altså. På vei ned igjen og ut av lokalet, fikk jeg på nytt blikk som ble prøvd sjult fra det berusede klientellet, og jeg tenkte: “So what bitches?!” Jeg var ikke der for å skjekke opp noen, så bekledningen min brydde meg plutselig ikke lenger og jeg kunne med klar margin tenke at jeg hadde ihvertfall den mest behagelige påkledningen av alle i minst 300 meters omkrets.
Men selv om jeg ikke brydde meg der, var jeg var ikke i et humør hvor jeg ville lete rundt i resten av byen på en utekveld med mye folk, ikledd et plagg som kun er til bruk på sofaen fremfor TV’en eller på jobb på lørdager (stemmer det Mona). Heldigvis oppdaget jeg han til slutt utforbi på baksiden av utestedet. Tiden var moden for å komme seg hjem fra byen og planlegge et bedre “outfit” for neste gang jeg går ut på byen.
Tidligere denne uke var jeg og lillebroren min på Kvadrat for å bruke noe gavekort vi hadde fått til jul! (jepp vi snakker her om at det har ligget i nattbordskuffen i 8 måneder ubrukt. Tilfeldig la jeg merke til det, og av frykt for at jeg skulle glemme det ut på nytt, tok jeg en besluttelse som jeg vanligvis ikke alltid gjør, nemlig å få gjort det med en gang. Upon arrival på Kvadrat klokken 19.10, var det ikke den alt for lange tiden vi hadde på oss å vandre rundt å utforske hva pengene skulle brukes på. Nå er ikke jeg den som pleier å bruke hverdagene mine på å lete i 13 timer på et kjøpesenter for å finne ut av hva jeg vil kjøpe, så begrenset tid var egentlig ikke noe stort problem. Vi hadde bestemt oss for å kjøpe hver sitt spill, henholdsvis til bror min sin PS3 og et spill til min Xbox 360. Kjartan var klart bestemt på å kjøpe et nytt spill som heter inFamous. Jeg har enda ikke spilt det selv, men det så ganske lovende ut når bror min spilte. Jeg derimot, hadde ikke den minste anelse om hva jeg skulle kjøpe. Etter mye fundering, kom jeg frem til (egentlig litt tvisomt) at jeg skulle kjøpe The Godfather 2.
Jeg var litt i tvil fordi jeg hadde hørt noen lunkne anmeldelser om spillet tidligere. Men ideen om å kunne være en gufar å ha min egen mafia som kan denge livsskitten ut av andre mafiosos ble for stor til å la være å kjøpe det. Etter noe dager nå med gaming, har jeg funnet ut at jeg er blitt hektet på spillet. Jeg kan se at jeg begynner å nærme meg slutten på spillet, og selv om jeg kun har hatt det noen dager, ble jeg så hekta at jeg har spilt opptil flere timer om gangen. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet siden skolen ikke har begynt enda og været har vært betydelig kritikkverdig. Så da skal jeg gjøre meg ferdig før skolen begynner, og neste skikkelige gaming-session kommer igjen til jul da Gran Turismo 5 kommer til PS3, og på nyåret da den MEGET etterlegtede siste tittelen i God Of War kommer. DET blir show det!
God of War 3, dette kan ikke gå feil!
P.S. Jeg fikk også kjøpt sesong 4 av The Wire, den siste jeg manglet for å få en komplett samling. Da blir det gjensyn av hele serien i høst. Garantert! …og en anmeldelse av den kommer når jeg ser den på nytt.
Denne geniale serien har jeg nå sett 3 sesonger av. Serien er en litt utradisjonell, den handler om Liz Lemon (Tina Fey) som er skribent og sjef for manusforfatterene på sketsj komediet programmet “TGS with Tracy Jordan”, et program á la Saturday Night Live. Hun må takle den nye arrogante sjefen Jack Donaghy (Alec Baldwin) og en spinnvill ny tv-stjerne (Tracy Morgan) og en hel del ansatte som er litt over normalt “crazy in the ko-koo”. Serien tar plass i 30 Rockefeller Plaza i New York, som er hovedkontoret til tv-stasjonen NBC.
Tracy Morgan, Tina Fey & Alec Baldwin
Så og si alle i denne serien er morsomme og Alec Baldwin gjør en spesiell genial rolletolkning som den alfamannlige sjefen med sarkasme og ironi. Man kunne se tendensene til komedie i Baldwins reportoar i The Departed, men her i serien tar han den lenger og er rett og slett awesome. Tina Fey, kanskje nå best kjent som hun som parodierete Sarah Palin under valgkampen i USA i fjor, er også meget morsom og dyktig. Tracy Morgan som spiller stjerne på showet er som et barn i hodet og er en av de morsomste karakterene jeg har sett på lenge.
Det som gjør denne serien så spesiell er, i tillegg til gode skuespillerprestasjoner som gjør at humoren alltid treffer, er det geniale manuset. Her finner man alt fra toaletthumor, sexvitser, sarkasme og ironi, til referansevitser og harseleringer. Her er noen sitater fra serien:
- For dere som leser bloggen min og jobber sammen med meg i GE money bank, skal vite at NBC der de jobber er eid av GE. Derfor er det litt ekstra gøy når det kommer vitser om GE. (For dere som ikke kjenner GE som bedrift, driver de med alt fra finasiering, til produksjon av produkter til industrien). Manusforfatterne ser en intern opplæringsvideo hvor Jack forteller om hvordan showet skal lages. Jack sier i videoen:
- “All you have to do as the writing staff of an NBC show is incorporate positive mentions, or “POS-MENS” of GE products into your program. For example you could write an episode where one of your character purchases, and is satisfied with one of GE’s direct current drilling motors for off-shore or land-based projects”.
- I’ve spent the better part of the last 3 years developing a portable, miniature microwave oven. Most of that time has been spent coming up with a hip, edgy name for the product, something that will appeal to the marketing Holy Trinity – college students, the morbidly obese, and homosexuals.
- Jenna (som ikke alltid er like glup, prøver seg på politikk): If the president is so serious about the war on terror, why doesn’t he hunt down and capture Barack Obama before he strikes again? It’s time for a change, America. That’s why I’m voting for Osama in 2008.
- Tracy Morgan får Rolf Wesenlund sine digresjoner til å høres fornuftige ut: ”I believe that the moon does not exist. I believe that vampires are the world’s greatest golfers but their curse is they never get a chance to prove it. I believe that there are 31 letters in the white alphabet. Wait…what was the question?”
- Tracy Jordan: “I do not want to disappoint our Japanese public, especially Godzilla. Hahaha! I’m just kidding, I know he doesn’t care what humans do.”
Så hvis du har sant for en annerledes komedie som er litt ulik typiske famile- eller vennekomedier, skjekk denne serien ut! Mel brooks sa en gang: “Tragedy is when I cut my finger. Comedy is when you walk into an open sewer and die.”
Jeg så dette klippet på bloggen til noen venner av meg, Aaherregud. Fantastiske stunt, kul bil, fart, sladd, slow motion og eksplosjoner. Helt fantastisk.
Etter at en kollega en dag så meg med New York Yankees caps på jobb, syns han at jeg kjørte gangsta-stilen så bra at mitt nye jobb-kallenavn ble Wiggah.
